Til fhn.no forside

Ytelse og nytelse – moralsk panikk i arbeidslivet?

Artikkel i Rus & Samfunn nr. 6 2007
Av Aino Lundberg.
Spesialrådgiver, Stiftelsen Bergensklinikkene

Den rødgrønne regjeringen lener seg tungt på en arbeidslinje som hviler på en illusjon om hele folket i arbeid. Hva gjør en slik tro med våre ideer om hva som er rent, ryddig og moralsk? a85d18cd-be75-4a56-95fe-36721642ca1b

Konsensus om arbeidslinja både støter ut og ekskluderer de som på ulike måter har havnet i trøbbel av ulike grunner. Jeg vil se på temaet rus og arbeidsliv fra to kanter, og min påstand er at de har samme mor: norsk protestantisk etikk og en herlig grenseløshet for kommunikasjon om hvilke grenser vi egentlig vil ha. Vi snakker altså ikke om problemer før de er så store at de blir nesten umulige å håndtere. Da må de vekk.

Skadereduksjon

På 90-tallet var jeg opptatt av skadereduksjon. Hvilke muligheter til å tenke at vi alle er mennesker og skal behandles deretter! Selv med en skavank, et rusproblem, en kronisk lidelse, kan man fungere og ha lyst til å gjøre noe meningsfylt.0e33938e-2231-4ff9-862d-30ea251c263c

I Nederland i 90-årene besøkte jeg en bedrift i Utrecht, der ingen var rusfrie unntatt de to arbeidslederne. Her produserte man verktøy til den tredje verden, strikket, lappet klær, sydde om gammelt til moderne og solgte det, holdt kurs i og trente på webdesign. Folk med rusproblemer kunne lage egen hjemmeside for å ”selge seg” til arbeidsmarkedet og ulike prosjekter. Eneste begrensning var at de med ”knekk i knærne” ikke fikk jobbe med maskinene i første etasje av hensyn til helse og sikkerhet. Vi må kunne enes om at dette er meningsfylt. Alle vi snakket med var strålende fornøyd. Og tro det eller ei, har man noe viktig eller gøyalt å gjøre, da blir det mindre rusing, selv om det i seg selv ikke var formålet med tiltaket.

København

I København driver kommunen et brukerhotell. Alle vet at de berusede ansatte kanskje ikke blir rusfrie med det første, eller noensinne, men det er bra å ha noe å gjøre når det ene behandlingsopplegget etter det andre ikke lykkes. Hotellet er ikke luksuspreget, men helt i orden. Det blir stadig nedrent av sosialarbeidere fra Norge som lurer på hva nøkkelen til suksess er. Svaret er: ”Vi giver dem bare nogle oppgaver, ikke? Og de synes det er sjovt å lave noget i sitt liv.”

Norge?

Har vi liknende tiltak i Norge? Jeg våger å svare nei. Vi har tiltaket Lønn som fortjent og noen dagsverk rundt om kring, som er flott! Men de som jobber der rennes ofte ned av sosionomer. Det hele får et sosialarbeidersk preg. Tiltaket i Utrecht ble startet på rusmiddelavhengiges initiativ – kanskje nettopp derfor var de som jobbet der faglærte på relevante områder, ikke sosial- og helsefag? Ansatser her er tiltak som Rehabpiloten og Batteriet – begge tar utgangspunkt i folks behov for utvikling på områder som er relevante for det ytelsesorienterte arbeidslivet – ikke i sosial- og helsefagvirkelighet. =Oslo, Megafon og andre tidsskrifter solgt av rusavhengige er også bra.de1d1fd5-eaaf-4f5a-828f-bc0758c5ff4c

Hårfine grenser

Nordmenn drikker mer og mer og litt annerledes, men helgefylla består. Arbeidslivet er ikke lenger en rusfri sone. Rus har vi alltid drevet med. Som rituale, markering, sosial brobygger, som frihetsprosjekt. Rusen som tilrettelegger for helga er fortsatt sterk.

Er arbeidslivet i stand til å håndtere at folk får litt sære vaner? I en tid med lav ledighet burde det være interessant å holde folk i jobb. Norge har høy grad av sykelighet. Det er komplisert å være arbeidstager i vårt land; vi skal kunne nyte fredagspils, men ikke bli for fulle, vi skal kunne være lenge ute tirsdag kveld, men helst i full vigør dagen etter, det er lov å fleipe med hverandres rus, men ikke å si fra om man tror en kollega er i trøbbel. Det er strengt – nytelsen er mulig å snakke om bare så lenge den ikke berører ytelsen i vesentlig grad.

Rus og arbeidsliv henger nøye sammen (Skutle, Nesvåg, Sørhaug, Skårderud, Kjølstad, Døving m.fl.). Både ved at arbeid kan utføres hjemme, ved at alkohol tilbys gratis som belønning og ved andre markeringer i arbeidsgivers regi, ved at arbeidet ikke bare adler oss, men faktisk er en av de viktigste identitetsmarkørene for mange. Kanskje ikke så rart, når hjemmelivet er preget av rutiner, mens arbeidslivet gir mer rom for lek og moro? (Nesvåg, Skårderud, m fl.) Mens tidsklemma klemmer hjemme, kan jobben gi større rom for både å bli sett og bekreftet som den man ønsker å være. Da blir det mulig, i de arbeids- og fritidslignende gråsonene, å realisere seg selv. Arbeidets betydning har for mange endret seg fra produksjon og slit, til identitet og statussymbol.

Men de gamle vikingidealene lever ennå i Norge – drikk deg gjerne full, men du skal kunne gå oppreist. Når rusing i arbeidslivets regi skaper trøbbel, blir det vanskelig. Da vil vi helst ha folk ut i sykefravær og trygd, hvis man da ikke er heldig og har en våken AKAN-kontakt.

Gråsoner

Regjeringens representanter snakker ofte om eksempelet Stormberg som en bedrift til etterfølgelse. Stormberg (ikke dårlig vær, bare gode klær…) har en rekrutteringspolicy som sier at om lag 25 prosent av staben skal bestå av folk med problemer - psykiske, fysiske eller rusrelaterte. Kjempefint! Jeg reagerer på at regjeringen ikke tar tak for å gjennomføre lignende tiltak i sine etater og direktorater. Likeså forstår ikke de som ivrer for arbeidslinja og kvalifiseringsprogrammet at arbeidsgivere kan trenge hjelp til å følge opp folk med trøbbel. Eddie Eidsvågs pøbelprosjekt har potensial når det gjelder oppfølging av arbeidsgivere som faktisk vil beholde folk i jobb når de er i vansker – eller når de med åpne øyne ansetter folk med rusproblemer. Det holder ikke å gi rett og mulighet, man må drive relasjonsbygging også. Da kan vi kanskje lykkes.

Panikk

De som ikke kommer inn i arbeidslivet i Norge og de som med stor sannsynlighet vil falle ut rammes antakelig av den samme norske moralske panikken. Krysser man grensene for hva som er akseptabelt – da er man alene. Da er det svært krevende å komme innenfor igjen. Når nytelsen blir problematisk eller ender i misbruk eller avhengighet, da er nytelsen besudlet. Først da besudler nytelsen ytelsen. Derfor kommer noen ikke inn, og derfor faller noen som roter med disse grensene sannsynligvis ut.

Til toppen av sida Til fhn.no forside