Til fhn.no forside

623c31eb-a088-4294-96b3-8e3c010709ac
Hvilken plass har brukernes planet?

Kjære dere. Jeg er litt interessert i kommunikasjonen mellom spesialisthelsetjenesten og sosialtjenesten. Mellom de forskjellige faginstanser og fagfelt. Men selv om jeg vet at det er store problemer på det området, er jeg langt mer opptatt av brukerens plass. Det er oss det dreier seg om. Vi trenger hjelp til et bedre liv, vi åpner oss for dere og forventer hjelp, og forståelse. 

Får vi så den hjelpen vi trenger? Ja, iblant. Vi har flere gode behandlingssteder og flere gode behandlere på feltet, men det skjer så mange feil og overgrep i behandlingssektoren, og forutsetningene er stadig så dårlige at det er vanskelig å opprettholde troen på institusjonell og terapeutisk behandling. 

Brukerne blir generalisert. Kollektivisert. Som narkomane. Rusmisbrukere. Brukere må skrive under på at de ikke skal begå handlinger, som i andre mellommenneskelige forhold anses som selvfølgeligheter. Man skal kontrolleres med tillitsdrepende tester, oftest krenkende urinprøver. Tvungne urinprøver under behandling er en uvirksom øvelse som i seg selv representerer en overautoritær holdning som er ikke-terapeutisk. Det ødelegger muligheten for en åpen gjensidig dialog.  

I hjelpeapparatets univers gir disiplinert atferd belønning, imens udisiplinert atferd gir straff. Behandlere agerer som en relativt snill mor så lenge vi er disiplinerte, og som en usedvanlig streng far så fort vi er udisiplinert. Innenfor denne disiplinen er det plass til sprikende moralske standpunkter og politiske syn. 

Det er plass til latskap, normalitet og overaktivitet og det er plass til inntak av kjemikalier, så lenge dere bestemmer typen og mengden. Det er rettferdig å hjelpe en som bruker homse som ukvemsord eller som beklager seg over det de kaller ”svartinger”. Disiplinen anses brutt først når brukeren selv går til anskaffelse av, og bruker kjemikalier eller andre midler, etter eget forgodtbefinnende. 

Brukerne vet at dere hjelper, til en viss grad og at dere straffer om vi viser nye symptomer på sykdommen vår. Ironisk nok vet vi at dere tilstreber oppnåelse av åpen dialog og tillit, vi vet også at dere ofte bytter på hvem dere skal være primærkontakter for. Avgjørende relasjoner brytes og nye må bygges, hver gang dere omrokkerer. Dersom brukere selv ønsker å omrokkere blir vi gjerne tillagt spesifikke rusrelaterte begrunnelser for det av dere. Vi vet også at dere lett kan bryte kontakten med oss, om dere avslører det som kan kalles svakhet i vår disiplin. Brukerne er mottakere av tjenester, men underlagt behandlernes autoritet. 

Lovforbudet mot rusmidler preger synet på narkomanes integritet og egenverd. Vi kan gjenkjenne det offentliges reaksjonsmønster i brukerens nærmiljø og i behandlingsapparatet: Straff, sanksjoner og sosial utestengelse. Vi skal ikke bare oppleve utstøtelsesprosesser i rekrutteringsperioden, men også som slagne rusavhengige, vi skal utsettes for det under behandling og i eventuelt ettervern.  

Det verste er utstøtelsen ved de åpne stoffscenene og ved alle dødsfallene.. De åpne stoffscener er det moderne velferdssamfunnets tragiske skyggeside. Jeg var nylig vitne til at en vekter mishandlet en rusavhengig rullestolbruker. I fem minutter. Vekteren vreid armen til rullestolbrukeren bak på ryggen hans og bendte den oppover imens han gjentatte ganger ropte: Vi vet du selger dop. Rullestolbrukeren skrek i smerte i fem minutter. Det fortelles også ofte om spyling med brannslanger vinterstid og real bank. 

Rusavhengige har i årevis blitt kastet ut av institusjoner, til ingenting. Gata! Dette har vært en uhyre uforsvarlig praksis. Veldig mange har dødd på vei ut av rusinstitusjoner. Disse ble først institusjonalisert, formet inn i trygge, harde rammer, for så å bli satt på gata til ingenting. Dette har vært en svært typisk setting for overdoser. Toleransen for rusmidlene har sunket under institusjonsopphold og hjelpeapparatet burde vært der med medisiner tilgjengelig. Det ville reddet mange liv, men det kom ikke på tale. Utstøtelsesmekanismen var viktigere. 

Hjelpeapparatets generalisering og gjentatte utstøtelser av rusmiddelavhengige har vært med på å legitimere det samme i øvrige deler av vårt samfunn. På samme måte har hjelpeapparatet bidratt til at brukere først og fremst anses som et problem og minst av alt som ressurser. Vi er støtt ut av store deler av arbeidslivet og behandles som rene mottakere. Mottakere av hjelp og straff. Vi har alltid måttet være mottakere, men vi har mye å gi. Kanskje særlig på rusfeltet. 

Under egen institusjonell behandling var jeg veldig glad for den faste timen jeg hadde hver fredag med min primærkontakt på stedet. Han slet også med personlige problemer og når det ikke var noe prekært med meg så brukte han meg til å fortelle litt om hvordan han hadde det og han lyttet til mine råd. Enhver behandler kjenner nok godt til hvor mye egenterapi det er i å hjelpe andre.

Når man gir andre råd, så lytter en samtidig til seg selv og lærer av det. Dessuten kjenner man at man betyr noe, at livet har en mening når man kan være noe for andre. 

Dette var trolig de nyttigste samtalene jeg hadde under behandlingen, jeg ble sett på som en menneskelig ressurs og det ga meg en selvutvikling som nok var vesentlig i forhold til den videre utvikling. Jeg hadde også veldig godt av å oppdage at alt ikke bare var vel innenfor behandlernes fasade. 

Det var selvfølgelig mye behandleren ikke fortalte meg, det går jo visse grenser. Men det er helt normalt i mellommenneskelige relasjoner, at man selektivt tar opp ting med dem man forholder seg til og jeg mener at behandlernes profesjonalitet bør ligge i å kunne være særlig dyktige på dette området. For klienten evaluerer behandleren og svarer det man tror behandleren vil høre. Selektiviteten i det som formidles er like tilstedeværende fra klientens ståsted som for andres. Nettopp derfor er det så viktig med gjensidig tillit og forståelse, klient og behandler imellom. 

634e4176-5ae0-420f-b803-55d53e5dba41

Min primærkontakt hadde et alkoholproblem som endte med at han tok sitt liv - fordi han med sin profesjonsbakgrunn følte at han ikke kunne leve med å måtte oppsøke hjelp for det han selv hjalp andre med i sin jobb. Dette rusproblemet fikk jeg ikke vite om før etter at han var død. Vedkommende døde altså av en opplevelse av at det var skambetont å ha et rusproblem selv. Dette forteller mye om hvor ille det står til i deler av hjelpeapparatet. 

Nettopp der bør man være særlig klar over hvor mye vanskeligere det er å hjelpe seg selv enn det er å hjelpe andre. Dessuten bør enhver behandler være klar over at man ikke er en dårligere behandler fordi man selv får kjenne på kroppen hvordan det er å ha et rusproblem. Det er jo nettopp i hjelpeapparatet man bør være klar over hvor uheldig det er å bli behandlet med forutinntatthet. Av bedrevitere som sammenlikner deg med andre i liknende situasjoner. 

Jeg må få benytte anledningen til å si at dersom noen av dere behandlere har et rusproblem så ta kontakt med meg etter denne konferansen og jeg vil gjøre det jeg kan for å hjelpe deg, på dine premisser. Dine kolleger vil kanskje heller at du slutter i jobben, men jeg mener du fortsatt er en unik person som er viktig for andre. Du kan bidra med mye og uten arroganse da du har oppdaget at du har den samme menneskelige egenskapen; å ty til rusmidler ved vanskeligheter. 

I år fikk alle Subutexbrukere i Hordaland og Sogn og Fjordane, ja Rogaland også tror jeg, beskjed om at de kollektivt skulle overføres til Suboxone innen sommeren. Suboxone er Subutex inneholdende motgift. Vedtaket ble tatt fullstendig over hodet både på brukerne selv og deres organisasjoner. Dette illustrerer hvor langt vi har å gå før vi kan påstå at brukermedvirkningen er reell for dem det gjelder. 

Flere brukere fortalte om angst og søvnmangel som følge av frykt for økte bivirkninger og for abstinenser i overgangsfasen. Av en eller annen grunn, så er bivirkningslisten i felleskatalogen tre ganger lengre på Suboxone enn på Subutex og metadon. En skulle tro noe har blitt utelatt med vilje, men nok om det. Vi fikk etterhvert meldinger om at noen av de som allerede var tvunget over på Suboxone, hadde fått så kraftige bivirkninger at de hadde kastet medisinen og heller kjøpt Subutex illegalt. Vedtaket om kollektivt medisinbytte innebar individuelle kontraktsbrudd og var i seg selv både generaliserende og mistenkeliggjørende overfor de medisinerte. Det ble ikke tatt hensyn til hvor lenge brukeren hadde holdt seg nykter, hvilken fremdrift vedkommende hadde i samfunnslivet eller om det hadde blitt avslørt sidebruk eller ei. Alle ble tatt over en kam og måtte bytte middel. 

I mange tilfeller går det riktignok galt i forhold til behandlingens intensjoner, men det vitner om manglende selvinnsikt når hjelpeapparatet velger å bytte medikament for alle. Hva med den manglende oppfølgingen? Hva med den manglende helheten i behandlingen? Hva med det faktum at mange sier de må lyve til behandlingsapparatet? Og hva med de mange som sier at behandlingsapparatet ikke forstår dem og at LAR ikke lenger er til å stole på?

Tvangsovergangen til Suboxone var motivert ut fra et ønske om å komme ulovlig gateomsetning og injisering til livs. Nå er det kommet fram at Suboxone i svært liten grad endrer på dette, men det virkelig alvorlige ved denne episoden var at alle brukerne skjæres over en kam. En kvinne fortalte at hun følte seg behandlet som narkoman igjen, mange år etter at hun kunne knytte sin identitet til en sånn kategori selv. 

Brukerinstansene Narkoman.net, LAR-Nett og Foreningen for human narkotikapolitikk kritiserte dette og ba om en stans i den kollektive tvangsoverføringen, men Klinikksjef ved Bergensklinikkene, Wenche Hagas svar var at det er de som sitter på fagkunnskapen og at det sånn sett ikke er noe å diskutere. Her tok Wenche Haga gruelig feil.

Vi, både brukere og brukerrepresentanter kan lese forskningsrapporter om Subutex og Suboxone like godt som henne. Vi leser at Suboxone ikke hindrer verken illegal omsetning eller injisering, men at det kun begrenser det i svært liten grad. Men vi vet noe Haga åpenbart ikke aner noe om, og det er hvordan det føles å igjen bli behandlet som en gruppe som ikke vet sitt eget beste. Vi vet hvordan det føles å bli generalisert og mistenkeliggjort, og jeg tør påstå at slik behandling av LAR-pasienter fører til mer injisering, illegal omsetning og ellers dårligere resultat av medisinbehandlingen enn preparatets motgift kan kompensere for. 

Medisinene er kun en del av behandlingen, en liten flik. De omkringliggende faktorer er avgjørende for medisinbehandlingens resultater og generalisering reduserer behandlingens kvalitet.

Det er menneskelig å generalisere. Det er en overlevelsesmekanisme. 

Som Pål Gulbrandsen leder av Helse Øst kompetansesenter for helsetjenesteforskning, nylig påpekte i anledning ambulansesjåførene i Sofienbergparken, så har vi behov for å skjønne når noe er fremmed. Usikkerhet krever gjenkjenning og forenkling. Kategorisering er altså en side ved oss som mennesker. Utseende, atferd og utsagn gjør at vi kategoriserer. Jo mer ulik den andre er enn meg, desto mer generaliserer jeg. Desto flere ganger man knytter én situasjon til en erfaring, desto mer forutinntatt og mindre nysgjerrig blir man neste gang man er i samme situasjon. 

Det viktigste man kan gjøre i rusbehandling er å se pasienten dag for dag. Brukere trenger å oppleve respekt og anerkjennelse og å få bygget opp selvtillit. Hadde dere møtt meg før jeg (Etter endt behandling) møtte en som trodde på meg, så ville dere fått et helt annet inntrykk enn det dere får i dag. Jeg hadde en lys anstrengt stemme, flyktende blikk, jeg trakk meg tilbake fra samtaler og ble oppfattet som dum og kjedelig. Jeg var ikke meg, men forsøksvis tilpasset deg. 

Vendepunktet mitt, da jeg ble ansett som en ressurs, det var som et kraftig kometnedslag på denne brukerens planet. Ild og gnister sprutet opp mot himmelen! De forhistoriske dyrene på planeten, dinosaurene, døde og en ny flora av liv vokste til. Deriblant den menneskelige. 

Vi snakker forskjellige språk og ser verden fra forskjellige retninger. Kanskje burde dere gå til ansettelse av tolk, for vi har også fundamentalt forskjellige assosiasjoner til ord og handlinger.  e57ae108-802f-4ded-8cfe-faaab56b15fe

Men hvor er så brukernes planet? I mitt drømmeunivers er det månen. Der svever vi i vår egen bane, i vår egen fart. Deres planets magnetisme tiltrekker oss og vår planets magnetisme tiltrekker dere. Om en kar på jorden reiste til månen for å se jorden fra vårt perspektiv, vil det være et lite steg for en mann - et gigantisk steg for menneskeheten. Når vi er på månen, må dere se opp til oss. Og vi lyser opp deres planets skyggeside for å vise hva som virkelig foregår der.  

Takk for oppmerksomheten.

 

Til toppen av sida Til fhn.no forside